Tidligere karret jeg på granitten fra utsiden, men de siste arbeidene har jeg kledd steinen på meg for å la meg omsluttes helt av den, undersøke den på nært hold. Det har med et hat/kjærlighetsforhold å gjøre. Nå har jeg kommet dit at jeg og steinen kjemper på like premisser. Før har den vært min overmann, forteller Marit Lyckander. Hun viser til to skulpturer der hun bokstavlig talt har skåret seg inn i steinen og formgitt et hulrom etter kroppen.

Også publikum inviteres til å prøve nærkontakten inni skulpturen, så fremt de ikke hører til kategorien Exstra Large. Skulpturene ble vist på utstillingene ”Steinhoggere” på Lillehammer Kunstmuseum tidligere i år og ”Former i sten” i Sarpsborg i sommer (i regi av Sarpsborg Kunstforening).

Det avtegner seg en klar linje i Lyckanders skulptur siden hun gikk ut av Kunstakademiet i Oslo i 1982. Formspråket hat vært abstrakt, eller snarere stiliserte arkitektoniske former med symbolsk innhold. Broer, portaler og vegger med åpninger er de sentrale motivene, mens veien og karet har vært motiviske sidespor. Kjernen i utviklingen har vært eksistensielle spørsmål.

- Jeg er ingen filosofisk kunstner som analyserer alt først, jeg stoler helt og holdent på anelsen og min egen bevissthet, noe selvopplevd som jeg henter frem – en intuitiv kunnskap som alle mennesker har i seg, sier hun.  – Mens jeg tidligere koblet arbeidet med skulpturene til egne livserfaringer, er de siste skulpturene utelukkende et resultat av en direkte dialog mellom meg og mitt materiale. Nå har jeg gått rett inn i sentrum, der hvor det brenner mest.

Også titlene på skulpturene i hennes ulike faser antyder en både konkret og symbolsk mening. Eksempelvis heter bro-formene ”Komme over”, mens portene kalles ”Gjennom”, ”Inn i” eller ”Bærende”. Granitt er hovedmateriale, og ofte arbeider hun i store formater.

Den første steinen jeg dro inn på akademier var en rullesten fra stranden som jeg laget en klumpete rund dame av. Min lærer, professor Per Palle Storm, nektet først å kommentere den, han ønsket at studentene skulle modellere i leire etter modell.

”Du tror liksom du er ferdig kunstner, du nå”, sa han og foreslo at jeg skulle forme setepartiet på undersiden av stenen også. Et godt råd som jeg den gang ikke fulgte opp. Siden valgte jeg den italienske Carrara marmoren til stiliserte kvinne og mannsfigurer. Jeg skjønte fort at den var for pen, nesten ekkelt pen, så jeg plukket ut en røffere marmor type, Rosso Verona. Da tok jeg skrittet fullt ut, forlot figurasjonen og laget ”Livshjulet”, en helt abstrakt form. Det neste tema var bølgen og vannet, der luften mellom to blokker i stein og tre stablet oppå hverandre tegnet en bølgeform  (1985). Allerede her er jeg inne på hullet, tomrommet, mellomrommet som senere kommer igjen i portene mine. Men først måtte jeg over broene, komme videre (1987). De ble høyere og høyere ettersom jeg presset motstanden, inntil de ble så steile at de lignet mer på dører, noe å gå gjennom eller være inne i. Låsesteinprinsippet, slik man finner det i midtkilen i gamle brokonstruksjoner, representerte i neste fase en strukturell mulighet til å åpne opp ”vegger” i en serie kalt ”Bærende”(1992)

Lyckanders skulptur er som regel bygget opp av to eller tre elementer som til sammen danner en symmetrisk konstruksjon med trekanten som et gjennomgående trekk. I 1990-årene har utgangspunktet for en skulptur alltid vært en enkelt steinblokk som hun deler opp og bearbeider maskinelt og for hånd. Materialets blokk-karakter med sine naturlige flater og bruddflater beholdes og settes i kontrast til sagede og huggede inngrep i partier av steinen. Denne vekselvirkningen mellom naturpreg og formgivning skaper både visuell spenning og symbolske bilder uten å miste kontakten med det opprinnelige, ur-aktige som steinen selv er bærer av. Skulpturen uttrykker et fysisk sanselig nærvær som tross abstraksjonen assosierer til noe menneskelig gjenkjennelig. Selv forklarer hun dette med at hun alltid bruker sin egen kropp som målestokk.

1. -Armene er mitt metermål, og kroppsfornemmelsen i forhold til det å være tilstede i skulpturen bestemmer dimensjoner og proporsjoner. Antagelig kommer jeg alltid tilbake til det symmetriske fordi det korresponderer til menneskets symmetri. Skulpturen blir som en aura av min kropp, sier hun. 
   

For et par, tre år siden tok Lyckander pause fra steinen og konsentrerte seg om en gruppe skulpturer i tre til en utstilling i Kunstnerforbundet i 1996. Valg av tre som materiale, som hun forøvrig ikke er ukjent med fra tidligere, var en reaksjon etter å laget en serie granittskulpturer i større formater, vist blant annet på Gamle Christiania torv i 1992 og i Tegnerforbundet samme år. En rekke utsmykningsoppdrag i stein opp gjennom årene gjorde også sitt ti lat behovet for å arbeide i mindre formater meldte seg. – Trestokken har en begrenset størrelse, sier hun. – Men underveis i arbeidet med utstillingen oppdaget jeg at jeg likevel forsøkte å lage skulpturene så store som mulig. Det stemmer ikke med kroppsfølelsen når det blir for lite, det blir mer som en modell av noe.

Lyckander pendler mellom Oslo og Skjeberg og forflytter seg stadig mellom to bosteder, noe hun opplever som positive opprykk, omtrent som hele tiden å måtte begynne på nytt komme i et mentalt opprør som hun kan bruke i sitt arbeid.

Arbeidsplassen hennes er for en stor del ved steinbruddet i Skjeberg hos Johansen Monumenthuggeri a/s, der hun har tilgang på store maskiner og nyttig samarbeid med steinindustriens fagfolk. Mange billedhuggere er innom Skjeberg, og for Lyckanders del har det vært en årelang praksis, slik at basen i steinbruddet etter hvert har begynt å legge til side stein som ligner på hennes konsept.

Om arbeidsprosessen sier hun at hun alltid tegner idéene ferdig, før hun går ut i bruddet og leter etter en egnet blokk. – Jeg kjenner bruddene og vet hva jeg kan forvente å finne. Til portalen ”Gjennom,I”(1992) fant jeg eksempelvis en solbarket, buet topp i fjellet som lå å ventet på meg. Denne skalken er ubrukelig for steinindustrien, den er en typisk ”kunstnersten”, som de skjærer bort som vrakgods.

I dette tilfelle ba jeg dem ta den av litt dypere enn ellers, slik at den ville passe mine idéer.

Marit Lyckander har en selvstendig og personlig profil som billedhugger, samtidig som hennes arbeider er en del av det man kan kalle en renessanse for granittskulpturen fra 1980-årene og fremover. En rekke kunstnere, blant dem kollega og samboer Kristian Blystad, har bidratt til en fornyelse i bruken av granitt som materiale, der viktige stikkord er blikk for råstoffets estetiske muligheter og ikke minst å utnytte steinindustriens moderne teknologi til å skape nye former og uttrykk.

På spørsmål om det er noen som har gjort spesielt inntrykk på henne, svarer hun kontant Louise Bourgeois, fransk kunstner bosatt i USA. Som en av de meget få eldre kvinnelige skulptører som har markert seg sterkt internasjonalt, representerte hun et viktig forbilde forbilde for Lyckander i årene rett etter akademitiden.

- Endelig så jeg et formspråk som jeg gjenkjente. Det var så få kvinnelige store kunstnere. Kanskje var problemstillingen hennes annerledes enn menns? På en studietur til New York i midten av 80-årene ble jeg oppfordret på amerikansk vis til bare å ringe henne – ”she is in the phonebook, you know”. Ganske ydmyk fikk jeg audiens i Greewich Village hvor hun bodde, og møtte en liten dame av vekst, men sterk, frekk og kompromissløs. Hun stilte meg til veggs med spørsmål før hun fortalte om sitt eget arbeid. For meg, den gangen, var det viktig at hun var kvinne, et menneske jeg lettere kunne identifisere meg med. Hennes styrke gjorde at jeg turte å tråkke rett ut i det, at jeg forsto at skulle jeg jobbe med store steiner så måtte jeg gjøre det helt og konsekvent.