Louise Bourgeois

Jeg var 30 år, det var i 1985.
Jeg hadde fått et reise- og studiestipend.

I The Museum of Moderen Art i New York så jeg flere arbeider av Louise Bourgeois og i bøker som mine nye venner hadde. Det var første gang jeg så skulpturer av denne kunstneren og det traff meg rett i magen.

Louise Bourgeois var den gang en av de få kvinnelige skulptørene som arbeidet med skulptur ut fra det at hun er kvinne.
Det var første gang jeg så at noe var litt annerledes enn arbeidene til de store navnene innen skulpturverdenen.
Noen av Cristinas venner hadde hatt Louise Bourgeois som lærer og særlig jentene hadde hatt stort utbytte av henne.

”She lives here, her name is in the phonebook, you can call her up.”
Det virket så enkelt, så typisk amerikansk.

Louise Bourgeois tok selv telefonen og i løpet av samtalen hadde jeg fått en avtale med henne søndag klokken halv to.
20th street west side, hun bodde i Greenvich Village eller var det Chelsea. Huset var smalt. Tre etasjer og en kjeller halvt under gatenivå med sine karakteristiske New York-søppelkasser på utsiden.
Døren ble raskt låst opp og så slipper hun meg inn i den trange gangen. Der stiller hun meg til veggs med noen skarpe spørsmål om kunst og formålet med min reise.
Så viser hun meg videre inn i neste rom og i taushet plasserer hun meg i en stol. Selv setter hun seg ytterst på en gammel divan og sier strengt : ” tell me about yourself”
Hun har blå sterke øyne som ikke viker fra mine. Ansiktet er gammelt, men det synes ikke når hun snaker. Det er fremdeles sterk fransk aksent i språket hennes.
Endelig forstår hun at jeg har vanskeligheter med å fortelle om meg selv. Dette var jeg ikke forberedt på. I stedet begynner hun å krysseksaminere meg.
Hun vil se bilder av arbeidene mine og jeg legger frem papirfoto som jeg har med. Hun sier at gjennom telefonsamtalen og ved å snakke med meg personlig, vil hun ikke kunne finne ut noe om min person. Men ved å se bilder av hva jeg gjør, vil hun forstå hvem jeg er.
Samtalen blir heldigvis mer faglig og avslappet. Hun er interessert i teknikk og spør om materialer og størrelser. Og om når ting er gjort i forhold til hverandre i tid.
Så snakket vi om min reise videre til Mexico.
Hun likte ikke selv å reise, for da fikk hun ikke arbeidet. Hun hadde akkurat kommet tilbake fra Paris hvor hun hadde hatt en stor retrospektiv utstilling.
Hun likte heller ikke det sosiale liv. Hun sa hun følte hun kastet bort tid hvis hun ikke snakker med folk på nivå som seg selv. Derfor likte hun ikke å undervise.

Her gir hun meg et eksempel: hun peker på to franske bøker som hun holder på å lese. Hun var buden til åpning av en stor utstilling, men vil ikke gå fordi hun ikke visste om det var noen der som nettopp hadde lest disse to bøkene. Derfor var det kanskje ingen å snakke med. Slik var det fordi hun akkurat nå var opptatt av disse bøkene og ville snakke om dem.
Bøkene ligger på et spinkelt rullebord. Ved siden av står et gammelt TV-apparat på skrå halvt utenfor bordet. Telefonen står på en blokk av gammelt mørkt tre foran meg. Noen klær ligger hist og her. Leiligheten er grå uoppusset og vakker. Det er tiden som har gjort omgivelsene så vakre. Hun sitter rolig, men jeg føler jeg har opptatt henne lenge nok.
I rommet ved siden av hører jeg assistenten arbeide.
Endelig spør jeg forsiktig om det er mulig å få se noen av hennes arbeider.
Jeg blir vist inn i arbeidsrommet og får hilser på assistenten som er fra Japan. Det var ikke godt lys i rommet så jeg så ikke mye. Louise Bourgeois forteller at de fleste arbeidene er på utstillingen i Paris og to byer i USA. Dessuten, sier hun, er hun ikke opptatt av det hun har gjort før, men av det hun vil gjøre i morgen.
Jeg spør hva hun arbeider med nå, og hun svarer instalasjoner direkte i rommet. Idet jeg skal gå snur hun kinnet til meg og jeg bøyer meg ned og gir henne en klem på hvert kinn og kysser ut i luften på fransk vis.

Det var et fantastisk møte for meg, hun var den gang 73 år gammel.
Det virket som hun følte hun hadde dårlig tid. Og jeg har i ettertid tenkt på hvor mye hun har utrettet etter dette.
Og det var i en alder av 73 år at hennes karriere på alvor tok helt av.
Noe av årsakene til min interesse for Louise Bourgeois var at jeg oppdaget at kvinnelige kunstnere ga uttrykk for noe felles. Det meste av kunsthistorien jeg til da hadde lest og hørt om hadde stort sett et maskulint språk. Jeg forsto hvor stor betydning det hadde for meg og andre å ha sterke kvinner å identifisere seg med. Jeg fant deres styrke i et litt annerledes uttrykk enn de fleste store navn – fordi de var kvinner.

Det er mer enn 40 år siden jeg hadde denne opplevelsen. Mye har skjedd i kunstverden etter dette og det er nok lettere å finne frem til ulike uttrykk i dag da flere kvinnelige kunstnere har gjort stor karriere.
I ettertid har jeg forstått at det hadde mer betydning for meg enn jeg den gang forsto.
Det at jeg hadde mot i meg til å oppsøke Louise Bourgeois og at jeg hadde mot til å ta den telefonsamtalen.
Det at jeg var så heldig å få møte den utrolige sterke kvinnen som ga meg styrke til å tørre å satse fullt og helt på å arbeide med skulptur.

Marit Lyckander,
fritt etter min artikkel i UKS-nytt i 1985